Det var mange skjær i sjøen for oss før start i helgens Rally Finnskog. Stor innsats ble lagt ned for å få reparert motoren. Og når det så ut til å være under kontroll, ble Mads syk med influensa, noe som gjorde at vi hadde store problemer med å komme gjennom gjennomkjøringen på torsdag. Men Mads ble bedre på fredag, og vi kom til start.

Så ble det en stor skuffelse at vi bare kom ca. 4 km. inn på SS1, før det ble stopp. Vi hektet i brøyta på ”innern” i en sving, og hadde en udramatisk halv piruett i veien, og motoren stoppet. Normalt hadde det gitt oss maksimum ca. 15 sekunder i tapt tid på å starte opp motoren og snu bilen i riktig retning. Men problemet var at bilen ikke ville starte igjen. Vi sto rett rundt en sving, og prøvde febrilsk å få ”fyr” på motoren, men den ville ikke. Heldigvis sto vi i nedoverbakke, og det var et veibytte bare 40 meter lenger ned i bakken. Så mens Mads var ute av bilen for å ha kontroll på Valter Jenssen, som kom i bilen etter, klarte Morten å trille bilen ned til veibytte, og vi kom oss ut av veien uten å hindre Valter. Det var hell i uhellet. For hadde vi stått der vi stoppet, hadde vi sperret mesteparten av veien, og det er jo ikke akkurat ”kult” når vi er bil nummer to på veien, og det kommer ca 100 biler etter oss.  

Vi har i konstatert at problemet var at kamreima ”hoppet” da motoren stoppet. Alle som vet litt om motorer vet hva som skjer da. Og for de som ikke vet det, kan jeg informere om at det definitivt ikke er sunt for en motor. Det skal selvfølgelig ikke skje at reima ”jumper” fordi om motoren stopper, men det kan skje hvis det ikke er strammet skikkelig til. Motoren vår har vært mye ut og inn den siste tiden, og det har vært stort tidspress på mekanikerne for å bli ferdig til løpet. Mest sannesynlig ligger derfor feilen i at reima ikke har blitt strammet skikkelig da motoren gikk inn natt til torsdag. Sånn kan skje når tidspresset er megastort, og alle tanker om hvile, for ikke å snakke om søvn, bare må legges til side. Jeg kan egentlig ikke annet enn å rose mekanikerne for enorm stå-på-vilje, og for at de i det hele tatt fikk den klar til start.   

Men det er i all ”elendigheta” også hyggelige ting å rapportere:

For det første hadde vi et kjempefint opphold på Finnskogen de dagene vi var opptatt med forberedelser til løpet. Vi hadde leiet to hytter på Finnskogen Turist og Villmarkssenter på Skasenden. Stedet ligger flott til direkte inntil vannet, og været viste seg fra sin beste vinterside. Men enda bedre enn natur og vær var servicen og velvilligheten fra alle som jobbet på Villmarkssenteret. Hør bare på dette: Vi jobbet som sagt hardt med bilen, og måtte ut å teste bilen torsdag kveld, for å se om alt virket OK. Deretter måtte vi på teknisk kontroll i.f.b.m. løpet. Ingen av oss hadde hatt særlig tid til å spise, og da vi kom tilbake til senteret kl. 23.00 møtte Morten personalet utenfor, alt var lukket og låst, og de skulle hjem etter en lang dag. Da vi fortalte om hvordan vår dag hadde vært, og at vi ikke engang hadde fått tid til å spise, og spurte om vi kanskje kunne få kjøpt litt brød, forbarmet Anne Marte og Inger Brita seg over oss. De åpnet hele kroa og dro i gang full middag med pepperbiff og tilbehør. Så det skal sies; dersom noen ønsker å oppleve naturen på ”Finnskog”, og den er verdt å oppleve, kan vi definitivt anbefale Villmarkssenteret på Skasenden. Der blir dere tatt godt vare på. 

Og så enda viktigere: Selv om det sikkert fortoner seg for andre som om vi bare har problemer om dagen, så er vi faktisk veldig nær ved å oppnå det vi ville med å bytte motorstyringssystem på bilen. Det er en stor jobb som er gjort, og vi kan da ikke forvente at alt skal gå problemfritt. Det har det som kjent heller ikke gjort. Men sånn er det ofte med utvikling, man må slite litt for å komme dit man vil. Vi har nå fått bekrefte at vi har fått nye krefter i bilen over hele registeret. På den siste testen vi gjorde var motoren ”dynamitt”. Vi er helt sikre på at når vi får sortert ut de siste detaljene, og lagt enda litt mer arbeid i det, kommer vi til å se resultatene av den jobben vi har gjort. Ikke nødvendigvis i første løp, for nå blir det lite kjøretrening om dagen. Men får vi et par tre løp på oss, uten problemer, så tror vi det vil vise seg at vi får lønn for strevet.

Over til litt om banning. Dette har vært tema de siste dagene. Det har vært lange diskusjoner på flere nettsteder, fordi Morten ”bannet så det lyste”, som det heter, da NRK-sporten viste en hektisk inboard sekvens fra vår bil. En avis har fulgt opp saken. En annen avis har hatt en stor sak på at Petter Solberg har bannet under flere TV-opptredner. Barneombudet har også vært ute og kritisert idrettsutøvere som banner. Vi forsvarer ikke banning, men kan allikevel ikke love å slutte med det i hektiske situasjoner. Banning er, enten man liker det eller ikke, en del av språket. Og i alle idretter bruker mange utøvere banneord instinktivt og uten å tenke over det når man er misfornøyd, og også noen ganger når man er fornøyd. Vi skjønner at det ikke høres pent ut, men til Mortens forsvar må sies at når vi har TV kamera montert inne i bilen så gjør vi det primært for at publikum skal få underholdning. Men vi kan ikke legge vekk egne reaksjoner og instinkter fordi om vi slipper ”offentligheten” inn i bilen. Det vil ikke fungere, for vi sitter ikke og tenker på at vi har kamera der. Da må heller løsningen være at det ”bipes” bort fra produsentens side.

Avslutningsvis: Vi har allerede startet jobben med å reparere bilen. Vi håper å komme tilbake med en sterkere prestasjon i neste NM-løp, Numedalsrally, som starter på Rødberg den 6/3. Og vår fattige trøst er; det har ikke gått på skinner for de andre medaljekandidatene i NM heller. Så ”løpet” er på ingen møte kjørt. Det er fortsatt 120 poeng å kjøre om, så mye kan skje.

Moss/Våler

14/2-04

Mads Østberg                           Morten Østberg